Slettmarkhøe

Rolig start på lørdagen med pakking av sekk til telting. Da jeg skulle feste på teltet, kom jeg på at den ene teltstanga ikke var helt frisk, og da jeg tok den ut, husket jeg at jeg måtte klippe opp strikken sist jeg var på tur. Greit å fikse det før jeg dro. Satt meg i bilen, og kjørte inn til Eidsbugarden. Gikk til skiltet som viste Gjendebu, og fulgte denne stien i 8 km, før jeg fant plassen min. Jeg så regnet komme nordfra, så jeg fikk satt opp teltet i en fart, og hevet alt og meg selv inn. Fem minutter senere regnet det. Veldig rart å sitte å se på regnet med solen som skinte fra vest.

Jeg kokte vann til middag, og da regnet ga seg, satt jeg meg ut i solen. Så utrolig deilig. Det er dette som er livet. Regnet begynte igjen, og jeg trakk meg nok en gang inn i teltet. Og der ble jeg 😉 Var ganske trøtt, så det ble en tidlig kveld.

Var i gang kl. 07, og for en herlig morgen. Vindstille og ikke en sky. Jeg gikk videre inn Veslådalen, og rett før vannet ved Rundtom gikk jeg til høyre inn dalen. Lett å gå, og elven som kom fra breen var også lett å komme over. Så startet stigningen. På rundt 1700 moh traff jeg på varden fra stien ved sommerbrua lenger ned i Veslådalen. Fulgte varder videre til topps (den går mot høyre).

Det var herlig å komme opp. Utsikten, følelsen… Helt ubeskrivelig. Her var det bare å tusle ut til Nørdre, som ligger helt nord på ryggen. Nydelig utsikt til nesten hele heimen her oppe fra. Så tilbake til neste topp, en relativt anonym høyde på ryggen mot hovedtoppen. Rett nord for denne fant jeg et sted i le hvor jeg spiste litt lunsj. Sitte å nyte været og dagen. Det gikk greit opp til tredje topp, Slettmarkhøe. Her traff jeg jammen på folk, en ung mann fra Bergen. Han kom fra sørryggen, og vi ble like overrasket av å treffe andre her oppe. Skravlet litt før vi gikk videre til vårt.

Som oftest ligger toppene godt samlet på samme rygg. Det er noen unntak, og her var det det. Jeg gikk nedover, og foran meg dukket en lang og smal rygg opp. Ojda, sa jeg til meg selv. Men det var bare å hive seg på, og jeg kan si at denne bød på mange artige utfordringer. Veldig luftig mange steder, og litt omgåelser av bratte sva måtte til. Akkurat dette jeg syns er moro. Det er to topper til på denne ryggen, men de er under 10 pf, derfor telles de ikke på lista. Sto og tok inn siste del av utsikten her oppe, før jeg begynte på nedgangen. Den er noe av det verste jeg har opplevd. For det førte er det ikke lett å treffe riktig der man skal gå ned, så satt meg fast tre ganger, hvor jeg måtte klyve opp igjen. Bratt og myyyyyye løs stein. Denne er nok mye bedre å gå opp. Etter mye feiling, fant jeg tilslutt steder jeg kom meg ned. Et sted måtte jeg sette meg på rompa å skli ned et vått sva 😂 Godt jeg hadde med en ekstra bukse.

Endelig hadde jeg trygg grunn under bena, og gikk mot skaret til Uksedalen. Det ble rundt 70 høydemeter opp før det gikk ned og bortover langs Uksedalsvatnet. Stein, stein og atter stein. Slitsom etter en lang dag på tur. Men da jeg gikk og tuslet der, tenkte jeg litt på om jeg skulle pakke campen å sove hjemme i natt. Jeg elsker å ligge i telt, selvom jeg ikke sover så godt. Men nå er jeg midt i denne alderen hvor hetetokter og nattesvette spiller en stor rolle. Og skal ærlig innrømme at å da ligge i telt i sovepose hvor jeg stadig må lufte, for så å fryse… Det var litt slitsomt kan jeg si. En annen ting var at jeg hadde glemt å sjekke været for kvelden og morgenen etter. Nå hadde jeg ikke dekning. Det begynte å blåse opp, så da jeg kom frem til teltet etter 12 timer på tur, begynte jeg bare å pakke sammen. Halv time senere var jeg klar. Prøvde å spise litt, men fikk ikke i meg så mye. Så det var bare å komme seg avgårde. 8 km med 23 kilo på ryggen. Tanken var god, men de siste to timene ble litt hat. Sliten, og heldigvis hadde jeg staver, for balansen var ikke helt der, svimmel. Kommer aldri til å gjøre det der igjen (kanskje 😉).

Fikk med meg månen som var på vei tilbake til normalen etter måneformørkelsen, da. Det var gøy. Akkurat da skjønte jeg ikke helt hva det var, trodde jeg var blitt rar i hodet, hehe. Men den ble en venn i mørket, selv om jeg måtte bruke hodelykt på stien. Det er noe eget å gå sånn i mørket alene. Elsker det! Men klarte ikke helt å nyte det denne gangen. Kom til bilen etter nesten tre timer, ja, det tok sin tid. Halvtime senere var jeg hjemme. Så godt. Dusj og mat, og skravling med Eva. Så natta.

25,3 km | 1365 høydemeter | 15 timer | 49 000 skritt