Nautgardsoksle

Etter jeg hadde tatt stingene på leggen, dro jeg bare videre til Valdresflye. Jeg ville ut og opp. Nautgardsoksle har ventet for mange år. Alle toppene rundt var jeg på i 2017, så det var på tide å plukke med seg den siste også. Jeg hadde tenkt å fylle bensin på Beitostølen, men jeg var så gira på å komme opp i fjellet, at jeg glemte det… Da jeg svingte inn til Veodalen, så jeg plutselig at nåla var veldig nær reservetanken. Jeg satt med hjertet i halsen mens jeg så tanken bli mer og mer tømt oppover bakkene. Utrolig teit, men jeg kom meg inn til parkeringen. Hvordan det ble på vei ut, gadd jeg ikke å tenke på, for nå skulle jeg på tur!

Ville ha kilometer i bena i dag, så jeg valgte å gå inn til Glitterheim, 7 km, i stedet for å leie sykkel. Jeg gikk inn på stien mot Gjendesheim og Memurubu, over en hengebru og videre vardet sti mot Tjønnholet. Fra jeg tok av her, hadde jeg fjellet helt for meg selv. Ja, bortsett fra en gjeng med reinsdyr, da 😉

Det var bra vardet hele veien. Oppe på platået lå det fortsatt snø igjen, men var greit å gå på. Sank nedi noen steder, men alt i alt gikk det bra. Vardene fortsatte oppover fjellsiden. Her var det litt vanskelig å se dem, men jeg tenkte at jeg skulle bare opp. Det var på tide med lunsj. Da dukket det opp en stor flokk reinsdyr på andre siden av dalen. Herlig. Så også mange snøspurv. De er så vakre. Ble sittende en stund, før jeg pakket sammen og fortsatte oppover.

Øynet noen varder her og der, men gadd ikke å henge meg så opp i dem. Så var jeg over 2000 moh. og gikk langs juvet som stupte ned i Nautgardsbrean. Kult å gå der. Deilig å få utsikt over vakre Jotunheimen igjen. Toppene lå på rekke og rad. Og endelig kom jeg til toppen min, Nautgardsoksle (2089). Det ville vært en enkel tur å gå til Nautgardstinden herfra, men der har jeg vært to ganger, så droppet det. Satt på toppen en stund. Det var så godt å være i høyden igjen.

Tiden kom for at jeg måtte begynne å gå nedover igjen. Solen hadde stått på snøen på platået hele dagen, som gjorde at jeg gikk mer gjennom nå. Elven Søre Åe, var heldigvis ikke dyp, for da jeg skulle opp på snøkanten jeg hadde gått tidligere, gikk jeg rett igjennom og ned i elven. Litt våt, da! Men det gikk jo det og. Videre gikk det slag i slag, og det tok ikke lang tid før jeg var tilbake på veien mot parkeringen. Hadde et jevnt godt tempo. En ung mann tok meg igjen, og gikk forbi i høygir. Etter tre kilometer stoppet han opp og kledde på seg. Jeg gikk forbi i mitt jevne tempo, og han senket farten veldig, og havnet langt bak meg. Skjønte nok at han ikke kunne holde en slik fart.

Det var godt å ta av støvlene og ta på joggesko. Jeg satt meg i bilen, og igjen lyste reservetanken imot meg. Så forsiktig som jeg kjørte ut av den dalen, har jeg nok aldri gjort før. Trillet der jeg kunne, og gasset nesten ikke. Ute på hovedveien hadde jeg halv reservetank igjen. Det betød at det rakk i alle fall ikke til Beitostølen. Nærmeste stasjon som jeg kjente til var i Vågåmo. Igjen gasset jeg så lite som overhodet mulig, og klarte å komme meg til stasjonen. Dette skal ALDRI skje igjen. Så utrolig unødvendig… Jeg fylte opp, kjøpte meg brus, potetgull og en liten sjokolade. Fortjente det.

Kjørte tilbake samme vei, og ved Lemonsjøen Fjellstue & Hyttegrend måtte jeg bare stoppe å ta et bilde.

Jeg kjørte inn i garasjen hjemme 02.30. Var ganske sliten da etter en lang dag. Men så fornøyd og glad. Endelig er fottursesongen i gang!

27,2 km | 1040 høydemeter | 52 000 skritt | 9,5 timer