Falketind og Stølsnostindane
Siden 2017 har jeg brukt et guidefirma til klatreturer, Jotunheimen Arrangement. Og fra 2019 har jeg hatt en fast guide, Christian Nesset. Vi har rukket og bli ganske godt kjent med hverandre, og det er godt å ha noen med på tur som vet om mine utfordringer med tanke på pust og lunger. I fjor ble min venninne Monica og jeg enige om at vi ønsket å gå Falketind, sammen med Stølsnostindane når vi først var oppi der. Det har vi gledet oss til i et år, men dessverre måtte Monica melde frafall. Vi tar det igjen, vennen.
Jeg møtte Christian på Tyinholmen kl. 07. Vi kjørte sammen innover veien til Koldedalen, en anleggsvei, som humper så innmari at det føles at alt rundt deg løsner. Skikkelig humpetitten humpetatten. Vi startet å gå 07.30. Det var en nydelig morgen. Litt kjølig, men sola begynte å varme godt. Videre inn Koldedalen, og svingte oppover mot breen. Vi hoppet lett fra stein til stein over en elv, før stien førte oss til starten av Falkbreen. På med stegjern, og ut på blåisen. Opp et par bratte snøbakker, for så å ta av stegjern, og på med sele og hjelm. Lett sikring og klyving/klatring (grad 2/3) oppover traseen. Etter den første bratte delen, er det god klyving og gode tak opp til snøskavlen. Denne krysset vi lett, og vi var vel oppe på platået mellom Falketind og Midtre Stølsnostinden. Litt mat her, og jeg la igjen sekken.
Fra bandet var det en enkel stigning via nordryggen opp til Falketind (2067). Nydelig utsikt der oppe, smaragdgrønne vann langt der nede. Litt tåke kom og gikk, som gjorde det hele enda litt mer vakkert.
Videre gikk vi Stølsnosbreen nedenfor ryggen mot Midtre Stølsnostinden (2002). Masse stein senere, sto vi dagens andre topp. Og dette ble min 2000-topp nr. 200. JUHUUUUUUU!!! En god følelse. Neste del var en veldig kul rygg ned til skaret mot Stølsnostinden. Her nede spiste vi litt igjen, og jeg la igjen sekken, før vi begynte på klyvingen opp til dagens siste topp.
Dagens tredje topp ble Stølsnostinden (2074). Den følelsen av å nå en ny topp, er ubeskrivelig. Utsikten som slår i mot deg, følelsen av å stå høyere enn resten av verden. Hurrungane viste seg fra sitt beste i vest. Og tanken om at det i dag var 150 år siden Slingsby besteg Store Skagastølstinden, var ganske artig der vi sto helt alene. 50 lag skulle visst opp dit i dag. Det blåste litt kaldt, så det tok ikke lang tid før vi var på vei ned til skaret igjen. På med sekk og stegjern, og startet nedover Stølsnosbreen. Jo lenger ned vi kom på breen, jo brattere ble det. 45 grader var siste del, og jeg skal love dere at det var bratt. Men så moro!
Vel nede fra breen gikk vi inn i en dal med altfor mye stein. En smeltende bre i bevegelse, hvor stein lå oppå og isen var under. Ganske fascinerende, litt ekkelt. Vi kom etter hvert til nedre del av Falkebreen, hvor det rant elver overalt. Kule brønner, noen ganske så dype. Utrolig å gå i så mange forskjellige landskaper på denne turen. Siste hinder var elven vi gikk over i starten av turen. Den enkle elven det bare var å trippe over fra stein til stein. I løpet av dagen hadde smeltingen av breen økt nivået i elven, så det ble litt mer kronglete, men gikk på et vis. Kl. 17.03 var vi tilbake ved bilen. 16 km og 1500 herlige høydemeter.
Takk for nok en utrolig kul tur, Christian!
