Bratt opp fra Øvre Årdal

I dag rømte jeg fra snø og vind. Misforstå meg rett, for jeg ELSKER snøen, men noen ganger blir vinteren litt lang der jeg bor. Da er det godt med varmegrader, og skogssti og steiner under bena. Det er ganske artig at jeg ikke trenger å kjøre mer enn en halv time, så treffer jeg våren. Bilen tok meg til Øvre Årdal, og jeg parkerte i sentrum. Herfra gikk jeg oppover Mjøbakken til jeg kom til skiltet mot Ramneberg. Her går du inn på sti bratt til venstre. God sti hele veien til utkikkstoppen.

Du kan velge om du ønsker å stoppe her, eller gå videre. Jeg valgte det siste, og fortsatte stien oppover mot Sprekisnosi. Klarte ikke helt å stoppe i dag. Digger forresten navnet, Sprekisnosi. Møtte på to damer som løp oppover, og det var visst de som hadde døpt toppen. Det ga mening.

På vei oppover begynte det å snø litt, og tåka kom og gikk. Utifra værmeldingen skulle det bli bra vær fra rundt 14, så jeg holdt ut. Fra rundt 800 moh, var det en del snø i stien. Må ærlig innrømme at jeg var ikke helt klar for å vasse i snø. Men været ble bare bedre og bedre, så jeg vasset et godt stykke før jeg stoppet. Det var 60 høydemeter igjen til toppen, da orket jeg ikke mer snø. Fant et fint utkikkssted hvor jeg jeg tok noen bilder.

Det var såpass bratt der, og det blåste en del, så jeg valgte å skli ned til foten av toppen, og heller spise lunsjen min der, uten å være redd for å miste noe nedover den bratte fjellsiden. Drakk te og koste meg skikkelig i sola. Det var her disse to spreke damene kom oppover i rykende fart. Det var såvidt de hadde tid til å stoppe opp å si hei. De lurte på om vi var to på tur, da de så to jakker og slikt. Jeg sa jeg var alene, og at jeg koste meg når jeg gikk på tur. Har alltid med ekstra tøy og jakke. «Det tar vi oss aldri tid til», sa hun ene da. Så løp de videre til topps. Hyggelige damer, da 🙂

Det var deilig å sitte der, med utsikten ned til Øvre Årdal, Årdalsvatnet og helt til Årdalstangen og Sognefjorden. Jeg ble sittende en god stund, og damene kom forbi meg igjen. Da de kom oppover, lurte de på om jeg hadde vært på toppen, og i litt nyte-trans så sa jeg bare ja. Kom på etterpå at det var jo helt feil. Fikk rettet opp i det da de kom ned. Hehe, litt artig! Jeg satt litt til, så var det på tide å gå ned igjen. Det var da jeg merket hvor bratt det egentlig var. Traff på en spreking til på vei oppover, ellers var det ingen andre på tur denne vakre dagen.

Nydelig tur i et maleri av en natur. Kan virkelig anbefale dette. Her kan du gå fra tidlig april til sent oktober-november. Det ble 1000 høydemeter fordelt på 3,75 km en vei, så ganske bratt, ja. Herlig lørdag!