Planen var å være på hytta å jobbe, for så å få kjæresten og hans to jenter oppover til helgen. Det gikk ikke helt som planlagt… Over en meter snø og orkan i kastene… Dette ble en ny opplevelse å ta med i erfarings-sekken.

Jeg kjørte oppover mandagen. Lite biler på veien, og kaldt og klart. Kjapp stopp innom Leira for å handle mat. Og ikke lenge etter kunne jeg nyte den flotte utsikten jeg aldri blir lei. Dette skulle bli en herlig uke.

Tirsdag: Nydelig vær i dag, så jeg fikk unna en del jobb først på dagen, så bar det ut på tur. Denne gangen måtte jeg opp i høyden, og jeg gikk til Målegge. Ski et godt stykke, så måtte jeg ty til bena de siste 150 høydemeterne grunnet lite snø. Skulle hatt pigger da, for det var mye is på det avblåste fjellet. Men det gikk da på et vis, og jeg kunne nyte utsikten og roen fra 1420 moh. Ikke noe vind, så jeg ble værende der oppe i 2 1/2 time. Ville ha med solnedgangen når jeg først var der oppe. Det er jo en grunn til at man blir helt forelsket i dette livet, gang på gang på gang. Jeg begynte på nedturen rett etter at solen gikk bak fjellene i vest, og koste meg nedover i skumringen. Kom tilbake til hytta rett før mørket tok meg helt. Så herlig!

Onsdag: Våknet opp til vind og tåke. Tenkte ikke noe særlig mer på det, og begynte å jobbe litt. Tenkte jeg skulle ha en liten hviledag i dag, så jeg bakte boller, og hadde akkurat laget meg middag, da det banket på døra. Det var en av mine herlige bergenske naboer, som kom for å si at veien skulle stenges grunnet uvær. Hun skulle bare ta noen telefoner, så tenkte hun på å dra hjem. Da jeg skjønte at det ikke bare var veien til Øvre Årdal som ble stengt, men også den ned til Tyin, måtte jeg gå litt i meg selv for å finne ut av hva jeg skulle gjøre. Den ville trolig være stengt helt til mandag igjen. Innerst inne hadde jeg alltid drømt å teste ut hvordan det var å være værfast. Var ikke helt i reise-hjem-modus heller såpass sent på ettermiddagen, så det ville tatt meg litt tid å bare få ordnet alt. Vinden hadde økt nå, så jeg bestemte meg for å bare bli. “En erfaring rikere”, tenkte jeg. I løpet av kvelden kom vinden opp i 28 m/s. Skulle bli en interessant natt.

Torsdag: Dag 1 som værfast. Natten gikk bra, hadde heldigvis ørepropper, så jeg merket ikke noe særlig til ulingen ute. Litt jobb og frokost, så måtte jeg bare ut og teste været litt. Det skulle være opptil 31 m/s i dag. Solen skinte, men fy som det blåste. Utrolig kult!

Fredag: Dag 2 som værfast. Ikke så mye vind i dag, så jeg tenkte jeg hadde lyst til å prøve meg en liten tur på ski. Gikk hele 300 meter tilsammen. Skikkelig kladdeføre. Så jeg begynte å grave litt foran garasjeporten, også tok jeg hele inngangspartiet med sti ned til veien. Visste det ville være bortkastet, men det var god trim. Holdt på i 1 1/2 time. Utpå ettermiddagen begynte det å blåse opp igjen, og i løpet av kvelden var vinden oppe i 28-29 m/s.

Lørdag: Dag 3 som værfast. Våknet til skikkelig uvær. Denne dagen viste seg å bli den verste med vind på 35 m/s. Det knirket og ulte skikkelig, men jeg ville ut å teste været litt i dag og. Inngangspartiet var snødd igjen, og jeg tok ikke sjansen på å åpne garasjedøra. Så da ble det å gå ut via verandaen. Jeg gikk over naboens veranda og jumpet over gelenderet og ned rømningstrappa. Gikk bare til enden av fellesterassen, og kjente snøen piske hardt mot ansiktet. Det var skikkelig vondt, så måtte snu meg. Følte virkelig at jeg levde da! Bare se på filmen under. Resten av dagen var det bare å holde seg inne å se vinduene riste og høre ulingen i peisen. For et vær…

Søndag: Dag 4 som værfast. Lei vind nå… Heldigvis klarnet det litt utpå dagen, så jeg fikk tatt meg en liten tur på ski på vannet. Så tettet det seg igjen, og vinden tok seg opp. Nok en dag inne… Skal ikke legge under en stein at dette begynte å bli litt kjedelig. Så skulle jeg havne oppi dette en annen gang, så har jeg nå rustet opp med puslespill og andre puslerier som er med på å gjøre dagene litt bedre. Tenker at det ikke er siste gangen, nei 😉

Mandag: Endelig fri! Etter frokost, hørte jeg en herlig lyd, nemlig brøytebilen. Han som brøyter hovedveien var først ute, og sjåføren vinket tilbake da jeg glad og lykkelig sto på fellesterassen og veivet med armene. Jeg skulle få komme hjem i dag. Ikke lenge etter ble det brøytet ned til garasjen. Hadde over en halvannen meter høy vegg av snø foran garasjeporten som brøytebilen ikke hadde klart å få med seg, som måtte fjernes. Da jeg kom ut sto det en liten bil midt i veien, men jeg fikk sneket meg forbi. Etter jeg hadde kastet søpla, hørte et “hallo” bak meg. Det var en person ved en av scooterne som lurte på om jeg kunne hjelpe henne litt. Da jeg kom nærmere så jeg at det var vertinnen på Fondsbu, Solbjørg Kvålshaugen. Hun hadde vært værfast i bygda, da alt ble stengt. Og scooteren hadde fryst fast, så jeg hjalp henne med å rykke den ut. Hun tok en seiersrunde, så var alt i orden. Det var hennes bil jeg så vidt hadde kommet meg forbi… Vi ses senere i år!

Det var gått et ras lenger ned på veien, så jeg skjønte godt hvorfor den var blitt stengt. Da har jeg fått vært med på dette også. Ganske artig, og litt rart å tenke på at jeg har sittet helt alene et sted jeg verken kom til eller fra…