Sørryggen til Austanbotntind
Jeg hadde pakket for overnatting i Leirdalen, og satt i bilen på vei dit da guiden ringte. Med tanke på de siste dagers kulde og snø, lå det fortsatt litt snø igjen på Skardstinden. Og med det været som var meldt dagen etter, ville turen til Store Austanbotntind via sørryggen være ypperlig. Jeg hadde heldigvis bare kjørt et kvarter, så jeg satt litt og tenkte på hva jeg skulle gjøre. Det endte med at jeg snudde og kjørte hjem. Turen til parkeringen dagen etter ville bare ta en time, og da er det godt å få en god natts søvn i egen seng.
Kl. 06.20 kjørte jeg. Turen skulle starte 07.30. Og for et vær jeg våknet til. Skyfritt og ingen vind.
Denne traversen har jeg tenkt på mange ganger, og endelig skulle jeg klatre den. Normalruta har jeg gått før, men da var det tåke, litt snø og regn, så denne turen skulle bli helt annerledes.
Vi startet fra parkeringen ved Tindevegen. Det gikk greit inn i dalen til foten av sørryggen. Så var det ugrei ur og stein opp til første klatring. Gikk fint opp på første topp, Austanbotntind S2 (2042).
Videre var det til en pinakkel som var veldig gøy. Også var det opp til Søre Austanbotntind (2103). Så utrolig fin rygg dette var. Smalt og kul klatring. Det var en del sva, med det gikk fint. Christian er jo så lett på tå, og spretter oppover. Jeg semispretter etter 😉 Men godt å kjenne styrken i veggen. Måtte tenke litt noen steder.
Fra Søre gikk det en rygg som ble smalere og smalere jo lenger mot V0 vi kom. Her valgte Christian å ta oss rett opp, i stedet for å ta den litt enklere omgåelsen til høyre. Det ga litt utfordringer hvor styrke og teknikk kom til sin rett. Så utrolig moro. Fikk til og med skryt! Fra V0 er det klyving til hovedtoppen Store Austanbotntinden (2202). Det været vi hadde her i dag er ganske unikt, så vi satt på toppen og spiste lunsjen vår.
Etter vi hadde spist, gikk vi normalruta ned igjen, og til Vestre hvor sele og hjelm kunne tas av. Christian skulle rekke en buss fra Hjerkinn senere på kvelden, så jeg sendte han ned mens jeg satt på toppen og nøt varmen og utsikten. Ville liksom ikke ned igjen. Men en gang må man jo begynne å bevege seg. Rett før jeg kom opp på Vestraste hørte jeg en merkelig lyd, og der så jeg en som kom opp snørenna øst for denne med randoski på ryggen. Skulle gjerne sett nedturen til han ned, men han gikk opp Vestre først, så da ble det ikke det. Tøft, må jeg si 😉
Kom i prat med et tysk par der som var på fire ukers ferie i Norge. Fin dag for dem oppi her. Det gikk greit nedover, fulgte noen varder litt feil vei, men kom fort inn på riktig sti igjen. Alt i alt brukte jeg 10 timer på turen, og takk igjen for en skikkelig moro og utfordrende klatretur, Christian og Jotunheimen Arrangement.
