Etter en uke med sykdom, som gjorde at vi gikk glipp av tidenes 50-års lag for min herlige Elin, skulle vi få utnytte denne helgens vanvittig flotte høstvær til fjells.
Fri fredag, tidlig av gårde og topptur til en søt liten topp ved navn Geite. Vi kjørte inn Leirdalen i Jotunheimen, og vi møtte på et par som jeg følger på deres turer, Astri og Kristen. Vi snakket litt med dem, som skulle opp på Skagsnebb denne fine dagen. Videre parkerte vi ved brua som går over Leira nedenfor Storbrean. Portene på brua var åpne, men vi tenkte ikke noe mer på det. Stien slynget seg oppover nord for Rundhøe. Vi fulgte den ca. 1 km, så svingte vi oppover mot Rundhøe. Tidvis bratt, men helt greit å gå. Rundt 1800 moh, gikk det litt ned i skaret før oppstigningen til Geite lå foran oss, rundt 250 høydemeter. Litt bratt noen steder her, men ikke utfordrende.
Ca. 40 høydemeter fra toppen, klarer jeg å få en stein på pekefingeren min, og fy søren så vondt. Tårene bare spratt, og jeg sleit litt med pusten oppover her, og dette gjorde det ikke akkurat bedre. Blodet rant, og jeg fikk ikke puste… Litt av et syn, tenker jeg. Ja, ja. Fikk lappet sammen fingeren, og gått de siste meterne til toppen, Geite (2002). Vi skulle egentlig gått videre på tre topper til, blant annet Killingen, men i og med at vi startet litt sent, valgte vi å stoppe på denne. Været var så utrolig flott, at det gjorde ingenting å sitte i solveggen med den utsikten.
To timer tror jeg vi satt der, før vi måtte pakke og begynne på tilbaketuren. Vi valgte å svinge innom breen, noe var veldig kult. Stegjern måtte på, da det var kun is. Ikke mange sprekker, men kule de som var.
Vi gikk siste rest fra breen og ned til brua vi kom over tidligere på dagen. Da vi nærmet oss, så vi at det sto en bil ved siden av vår, og to som holdt på med noe ved brua. Vi trodde først det var turfolk, men så da vi kom nærmere at disse to hold på å surre inn brua. Vi fortet oss til elven, og vinket og hilste. Han ene kikket bare opp på oss, uten å si noe. Så så han ned igjen. Han andre løftet ikke blikket en gang. De brydde seg absolutt ikke at vi ikke kom over brua. Så da var det bare å finne et sted å vade. Det gjorde vi, men midt uti måtte vi av med støvlene. Thorbjørn kastet de flott og fint på land, og kom seg over. Så var det min tur. Jeg pleier å knyte støvlene sammen, og henge de rundt halsen, og det skulle jeg absolutt ha gjort her. Prøvde å kaste den ene støvelen, men kastet bare rett opp. Den deiset ned i elven, og forsvant nedover med strømmen. Thorbjørn ropte noen gloser høyt, og beinet nedover langs elven, barbent. Da jeg holdt på å få av meg sko nr. to, surra jeg så innmari, at jeg mistet den ene staven i elven. Den stoppet heldigvis 20 meter lenger nede i en stein. Så da ble det å gå ned og hente den først, så tilbake for å gå siste rest til land. Snakk om surr. Jeg tok med meg sekken, støvlene og stavene til Thorbjørn, og gikk mot der han var. Heldigvis hadde støvelen min stoppet, og Thorbjørn fikk fisket den opp. Et morsomt syn kan jeg si, og jeg klarte ikke annet å flire av hele greia. På vei ut av dalen, møtte vi på Astri og Kristen igjen, og de hadde klart å komme opp på Skagsnebb via en renne på sør-siden.
Oppsummering: Mye ur, sprukket negl og blå finger, søt topp, vading, mistet sko og stav i elva, fant det igjen, alt bra.
Hovedbegivenheten denne helgen var jubileumsfest på Spiterstulen. De har gravd i arkiver og diverse, og funnet frem til at i 1844 var det første seterhuset på Spiterstulen oppe, og fra 1874 var det dokumentert turistnæring der. Helgen besto av den beste bevertningen du kan tenke deg, fra et opplagt vertskap bestående av Bjørn Andreas, Bodil og Tor Espen. Lørdagen var satt av til enten tur til Eventyrisen med guide Dag Sulheim, eller en historisk kaffetur med Anne og Lars Sulheim. I det været som var, ble det en opplevelse begge deler. Mingling med aperitiff før middag, og tre retters med dertil tilhørende drikke. Etter maten var det kaffe, cognac og kake, og et interessant historisk foredrag fra Anne og Lars Sulheim. Denne helgen har vært en energiinnsprøytning og virkelig noe å ta med i minneboka. Vi har etablert vennskap for livet, og snakket med så mange herlige og flotte mennesker. Har aldri vært borte i en tilstelning hvor absolutt alle gikk så godt sammen som her. Tusen takk for at vi ble invitert til dette selskapet. Dette vil vi leve lenge på.
