Etter en uke med sykdom, som gjorde at jeg gikk glipp av tidenes 50-års lag for min herlige Elin, skulle jeg få utnytte denne helgens vanvittig flotte høstvær til fjells.
Fri fredag, tidlig av gårde og topptur til en søt liten topp ved navn Geite. Kjørte inn Leirdalen i Jotunheimen, hvor jeg møtte på et par som jeg følger på deres turer, Astri og Kristen. Snakket litt med dem, som skulle opp på Skagsnebb denne fine dagen. Videre parkerte jeg ved brua som går over Leira nedenfor Storbrean. Portene på brua var åpne, men jeg tenkte ikke noe mer på det. Stien slynget seg oppover nord for Rundhøe. Jeg fulgte den ca. 1 km, så svingte jeg oppover mot Rundhøe. Tidvis bratt, men helt greit å gå. Rundt 1800 moh, gikk det litt ned i skaret før oppstigningen til Geite lå foran meg, rundt 250 høydemeter. Litt bratt noen steder her, men ikke utfordrende.
Ca. 40 høydemeter fra toppen, klarer jeg å få en stein på pekefingeren min, og fy søren så vondt. Tårene bare spratt, og jeg sleit litt med pusten oppover her, og det gjorde det ikke akkurat bedre. Blodet rant, og jeg fikk ikke puste… Litt av et syn, tenker jeg. Ja, ja. Fikk lappet sammen fingeren, og gått de siste meterne til toppen, Geite (2002). Skulle egentlig gått videre på tre topper til, blant annet Killingen, men i og med at starten var litt sen, valgte jeg å stoppe på denne. Været var så utrolig flott, at det gjorde ingenting å sitte i solveggen med den utsikten.
To timer satt jeg der, før det var på tide å begynne på tilbaketuren. Jeg valgte å svinge innom breen, noe som var veldig kult. Stegjern måtte på, da det var kun is. Ikke mange sprekker, men kule de som var.
Jeg gikk siste rest fra breen, og ned til brua jeg kom over tidligere på dagen. Da jeg nærmet meg, så jeg at det sto en bil ved siden av min, og to som holdt på med noe ved brua. Først trodde jeg det var turfolk, men så da jeg kom nærmere at disse to holdt på å surre inn brua. Jeg fortet meg til elven, og vinket og hilste. Han ene kikket bare opp, uten å si noe. Så så han ned igjen. Han andre løftet ikke blikket en gang. De brydde seg absolutt ikke at jeg ikke kom over brua. Så da var det bare å finne et sted å vade. På vei ut av dalen, møtte vi på Astri og Kristen igjen, og de hadde klart å komme opp på Skagsnebb via en renne på sør-siden.
Oppsummering: Mye ur, sprukket negl og blå finger, søt topp, vading, mistet sko og stav i elva, fant det igjen, alt bra.
Hovedbegivenheten denne helgen var jubileumsfest på Spiterstulen. De har gravd i arkiver og diverse, og funnet frem til at i 1844 var det første seterhuset på Spiterstulen oppe, og fra 1874 var det dokumentert turistnæring der. Helgen besto av den beste bevertningen du kan tenke deg, fra et opplagt vertskap bestående av Bjørn Andreas, Bodil og Tor Espen. Lørdagen var satt av til enten tur til Eventyrisen med guide Dag Sulheim, eller en historisk kaffetur med Anne og Lars Sulheim. Utrolig moro og interessant å være med på kaffeturen, med masse god historie med gode folk. Mingling med aperitiff før middag, og tre retters med dertil tilhørende drikke. Etter maten var det kaffe, cognac og kake, og et interessant historisk foredrag fra Anne og Lars Sulheim. Denne helgen har vært en energiinnsprøytning og virkelig noe å ta med i minneboka. Vennskap er etablert for livet, og snakket med så mange herlige og flotte mennesker. Har aldri vært borte i en tilstelning hvor absolutt alle gikk så godt sammen som her. Tusen takk for invitasjonen til dette selskapet. Dette vil jeg leve lenge på.
