Dumhøe

Etter å ha ligget med luftveisinfeksjon hele uka, hadde jeg så innmari lyst på en tur. Og med lørdagens værmelding, sol sol sol, bråbestemte jeg meg fredag ettermiddag for å ta turen nok en gang til Leirdalen. Om jeg kom opp noen topp, ville tiden vise, jeg måtte bare ut.

Lørdag kjørte jeg avgårde kl. 06.00. Fortsatt mørkt og stjernene lyste mot meg. Et hav av dem. Fordelen med å bo et sted det ikke er noe særlig med lys. Hele veien til Leirdalen møtte jeg ikke en eneste bil. Fikk med meg soloppgangen over Sognefjellet, vakkert. Rett over 08, startet jeg turen fra Geitsætre. Minus 6, men ingen vind. Nydelig morgen. Det går sti oppover fjellsiden, så det er lett å gå. Høydemeterne går ganske fort. Og du skal ikke høyt opp før utsikten blir magisk.

Da jeg hadde gått rundt 900 høydemeter, tok meg en god lunsjpause. Fortsatt vindstille, og sola jobbet seg frem fra et tynt slør av skyer. Ble sittende en stund, før jeg tok fatt på de siste høydemeterne. Vel oppe på platået flatet det ut. Den siste delen til toppen er drøy. Og ekstra utfordrende grunnet snøen som var kommet. Det tok meg rett over fem timer å komme til første toppen, Dumhøe (2181). Ja, det er tungt å komme seg dit, men utsikten er virkelig verdt det. Så var det neste topp, Søre Dumhøe (2174). Litt ned, og litt opp igjen. Enkel. Nok en topp med nydelig utsikt. Når jeg først var der oppe, svingte jeg oppom Vestre Skardstinden (2221) også. Utrolig kult å stå så nærme den flotte Skardstinden. Tre topper til på 2000-meter lista mi.

Så var det tilbaketuren. Det var vanskelig å gå i snøen nedover. Du har ikke den kontrollen som når du går oppover. Løse steiner under snøen, og hull gjorde at jeg måtte ta det med ro. Men det gikk på et vis, og jeg brukte fire timer ned. Så lang tid har jeg nok aldri brukt på nedfarten. Det ble en lang dag, med tilsammen fem timer i bil og 10 timer på tur. I dag ligger jeg igjen med vonde lunger, tett i hodet og dårlig form… Var nok litt oppesen i går, men angrer ikke turen.